I perioden 1950 – 1980 ble det planta gran i stort omfang på Sandbakken. Den produktive skogen består nå av 74 % gran, resten er bjørk. Det er også en del gran i den delen av skogen som ikke er definert som produktiv. Fra starten på 1900-tallet var store skogområder avskoget, og etter krigen ble det stor etterspørsel og behov for trevirke. Skogreisingsprosjekter ble satt i gang med mål om å få opp skogen igjen. Her fikk grunneierne godt betalt for å plante skog på sine eiendommer, noe som igjen ga god inntjening ved siden av veddrift og fjøs.

Plantene kom i jorda, men så hva? Plantene sto i utgangspunktet alt for tett, før skulle det nemlig være tett før avstandsregulering. Mine forfedre hadde ikke kompetanse til å skjøtte granskog. Det var ingen her som hadde sett gran, og visste i alle fall lite om skjøtsel. De hoppa glatt over ungskogspleie, mens noen spede forsøk på stripetynning ble gjennomført på 90-tallet. Nå står de eldste plantfeltene og sprer seg. Naturlig forynget granskog vokser opp inntil innmarka, hvor grana får gode betingelser. Tilveksten i skogen peker dessuten i favør grana (78 % av tilveksten), over tid vil nok den produktive skogen være utelukkende granskog. Idag er det bare 23 m3 tilvekst av bjørk, noe som ikke er stort mer enn uttaket av ved.

Om ikke mange tiår er det nok bare gran igjen i den produktive skogen.

Dette bildet er nok ikke unikt for Sandbakken gård. I tillegg til at grana står for tett så er det også plantet på steder der det ville vært lønnsomt i 1950, men som i dag er store tapsprosjekt for skogbruket. I disse skogene er alt av skjøtsel bortfalt, og grana blir et problem mer enn en ressurs.

På eiendommen er det ikke hogstmoden skog. Kun et lite bestand på 6 daa bjørk, er i hogstklasse IV, mens all gran er hogstklasse II (20 %) eller hogstklasse III (77 %), etter rundt seksti år på rot. Det meste av grana står på G14 og G17-bonitet (noen få bestand på G9 og G11), og trærne er sterkt underutviklet. Om det er brukt riktig proveniens under plantinga er vanskelig å si, men det er ikke tvil om at grana burde ha kommet mye lengre på så mange år. På en G17 bonitet skulle grana vært tilnærmet hogstmoden på 60 år.

Med støtte fra Saltdal kommune har jeg de senere årene drevet med forsinket ungskogpleie/avstandsregulering. Dette er et stort arbeid, som gir relativt lite igjen i andre enden, men forhåpentligvis gir det bedre betingelser for den gjenstående skogen. Og så får man krysse fingrene for bedre økonomi i skogbruket fremover.